Psykomotorisk fysioterapi retter seg mot bevisstgjøring og endring av spenningstilstander i kroppen, og gir økt fortrolighet og kontakt med egen kropp. Stress, bekymringer, konflikter, traumatiske opplevelser og livsbelastninger virker inn på vår kropp og kroppsopplevelse; det setter seg i kroppen. Psykomotorisk fysioterapi har som mål å være hjelp til selvhjelp. Behandlingen foregår individuelt og kombineres med samtale, utforskning av bevegelser og benkbehandling. Det finnes også behandling i grupper i form av «bevegelsesgrupper» der det gis anledning til å prøve ut ulike måter å bevege seg på som fremmer økt kroppsbevissthet, ro og avspenning.
Første undersøkelse består av en samtale og undersøkelse av holdning, bevegelsesmåter og muskulatur; kroppens vanemønstre. I samtalen kartlegges dine plager, ønsker og forventninger med behandlingen. Du trenger ikke henvisning til psykomotorisk fysioterapeut. Nederst finner du en informasjonsfilm om psykomotorisk fysioterapi.
Hvem passer metoden for?
– barn, ungdom og voksne
– deg med vedvarende smerter i muskulatur og skjelett
– deg med anspenthet, uro, søvnplager eller ulike tretthetstilstander
– deg med plager relatert til pust
– deg med angst, depresjon, spiseforstyrrelser eller traumer
– deg med alvorligere psykisk sykdom som psykoselidelse eller bipolar lidelse
– deg som ønsker å forebygge at kroppslige plager blir vedvarende
Hva kan oppnås i behandlingen?
– Økt trivsel, livsglede og bedre funksjon i hverdagen
– Økt mestring og reduksjon av smerter
– Bli bedre kjent med kroppens reaksjoner og hva de kan være uttrykk for
– Forståelse for kroppens forsvar og reaksjon på ytre og indre påkjenninger i livet
– Økt kontakt med egne følelser, behov og grenser
– Lære mer om sammenhengen mellom kropp, tanker og følelser
– Kroppslig beredskap reduseres parallelt med at ressurser bevisstgjøres og frigjøres
Historisk bakgrunn
Psykiater Trygve Braatøy og fysioterapeut Aadel Bülow-Hansen samarbeidet om utviklingen av metoden på 1940-1950 tallet (Sviland, Martinsen & Råheim, 2014). Behandlingsformen ble utviklet i et grenseland som fletter sammen det psykiske og somatiske. De var opptatt av sammenhengen mellom pust, bevegelsesvaner, følelser og livshistorier, samt hvordan disse livshistoriene og erfaringene nedfeller seg kroppslig (Bergem, 2016).
Livet setter kroppslige spor
I dag vet vi at traumer, slik som eksempelvis krenkelser og neglisjering i oppveksten, setter sine fysiske spor i kroppen (Kirkengen & Næss, 2019). Mer spesifikt ser vi at arvematerialet vårt endres. Telomerer – endene på arvematerialet vårt – har samme funksjon som tuppene på skolissene; det hindrer lissene i å frynse opp. En har sett på barn som har levd under traumatiserende oppvekstmiljø at disse telomerene har blitt kortet ned, noe som gjør kroppen biologisk eldre (ACE- studien av Felletti, 2002).
Langvarige belastninger på kroppen vår, for eksempel i form av mistrivsel, relasjonelle konflikter og opplevelse av å ikke mestre livssituasjonen vår, påvirker kroppen vår og immunforsvaret. Vi blir mer disponible for angst, depresjon, og autoimmune sykdommer. Sensitiviteten for smerte økes og vi mestrer dårligere. Alt dette fordi kroppen er i et alarmberedskap og noe den oppfatter som et truende miljø. Dette er utgangspunktet for at vi i psykomotorisk tilnærming anser psyken og kroppen som én fungerende enhet.
Her er en informasjonsvideo om psykomotorisk fysioterapi
FYSIOHELSE 